Så lei

Jeg er av det slaget som syter og bærer seg oftest mulig, til den som lytter og trøster. Jeg er av det slaget som er daglig irritert og grinete. Jeg er også av det slaget som ikke gidder å skjule det. For hvorfor skal man skjule at man er missfornøyd? Dette er noe jeg lurer på.

Jeg har utallige venner og bekjente som "tar på seg en rolle" når de er irriterte og missfornøyde, "later" som om alt er helt OK, når realiteten er en helt annen. Plutselig skal du være den morsomme og høylytte som skal bevise for resten av verden at du har det som plumma i egget. Mens egentlig er du mer gammal eggerøre i søppeldunken.

Nei, du skal få gjør som du vil og føler for, så lenge det ikke påvirker meg på noen måte. Men jeg må si deg det, at det må være rimelig tragisk å måtte "late som" hele forbanna tiden. Om ikke du er en av det slaget som er kompis med Jesus og er en av hans disipler og føler at livet er en fantastisk gave hvert bidige sekund.

Ingvild